"TAKK"

Jeg har vært på ferie. Fra Johannesburg - Maputo - ei litta øy i Det indiske hav - Maputo - Krugerparken i SA - Johannesburg. I ei uke har vi tura rundt blant elefanter og giraffer, fattigfolk og rikfolk og gategeiter. Vi har kjørt rundt i vår nydelige VW Polo som har tatt oss sånn høvelig trygt over slitt asfalt og pot-holes og mellom 4-hjulstrekkere, bilkaprere of bil-lignende fartøy. Vi har kjørt oss vill, kjørt oss fast, sett fisk under vann, sett fisk over vann, heng ut med locals og ikke-locals, vi har sett elefanter og neshorn, gjemt oss for løve og spist prawns, fått rennaræv, myggstikk og blitt solbrente. Historiens mest innholdsrike og spennende ferie.

Den 6. desmber, innimellom gamle portugisiske kolonihus i Maputo, Mosambik, ble jeg 26 år gammel. Jeg hadde bursdag - årets aller beste dag. Da jeg våknet i Maputo som 26åring, fikk jeg digg hotellfrokost på senga, bursdagssang og -gaver. Det jeg imidlertid ikke fikk, var sms.

Og som man i hvertfall skulle tro at dere vet, elsker jeg sms. Kombinasjonen bursdag og sms, gjør 6. desember til årets beste dag, og jeg gleder meg så mye at jeg sjeldent får sove natta før. Kvelden før bursdagen min (altså den 5. desember for de uopplyste) gikk jeg gjennom sms-innboksen på telefonen min og slettet alle meldingene for å gjøre plass til de nye bursdagsmeldingene som kom til å ramle inn dagen etter. Jeg visste allerede hvem den første meldinga kom til å være fra, og slo mobilen på lydløs før jeg la meg for å unngå å våkne hver gang det kom inn en ny melding ila natta.

På min 26årsdag, folkens, fikk jeg 3, TRE (her skal man bruke bokstaver siden tallet er så lite) sms. Den første var fra Ole Magnus som svarte på bursdagsmeldinga som jeg sendte ham først, den andre var fra Even - én av mine tre brødre (du er selvfølgelig favoritten nå, Even!), og den tredje var fra fuckings One Call. Som et oppmerksomhetssykt menneske med behov for bekreftelse og kjærlighet, har mangelen på dette satt varige spor og gjort meg bitter, vonbråten, såra og skuffa. Jeg føler meg glemt, neglisjert, overflødig og uelska. Og dere skal vite at mens dere satt der hjemme den 6.desmber i stilongs og ullgenser dere aldri har vaska, og drakk gløgg og spiste pepperkaker som senere gir dere diabetes type 2, og åpnet hjemmelaga adventskalendere med Twist og såpe fra Body Shop (som snart vil gi dere utslett og tørr hud), ble jeg sittende å mase og uffe meg til Ole Henrik i en overoppheta bil, kjørende på måfå mellom Maputo og Sør-Afrika. Bursdagsmiddagen besto dessuten av tørre kjøttboller fra ferskvaredisken i en dagligvarhandel ved grensa til Mosambik og ei flaske lunka vann.

Da vi senere på kvelden kom (alt for sent) frem til Krugerparken, og det omsider ramlet inn et par sms som tydeligvis hadde blitt sittende fast i nettverket mellom Norge og Afrika, hatet jeg dere litt mindre. Jeg glemte også de vonde følelsene idet vi dagen etter 6. desember (som altså er bursdagen min, let me remind you) holdt på å kjøre på en giraff, og da vi på flere tidspunkt satt i bilen omringet av elefanter. Jeg fikk se dyrene i Afrika, og det har jeg villet siden jeg hørte om dem for første gang, og det gjorde bot på den traumatiske 26årsdagen.

Da jeg kom tilbake til sivilasajonen og fikk sjekket facebook noen dager senere, ser jeg jo at dere ikke har glemt meg og det gjør at jeg føler meg mye mere elska.

Det hører også med til historien at fantastiske Thea stelte istand bursdagsfest for meg på fredag, og imponerte alle med kokkeferigheter, kake og bursdagsgave. Takk, I feel loved, Thea!


(alle som jeg har glemt bursdagen til, bl.a. deg, Trine, kan se bort fra dette bitterinnlegget)

GIRAFF!

JHB CBD

I Johannesburg CBD, Central Business District, skjer det mye og variert business. Joburg CBD er sentrum av byen, men til forskjell fra sentrum i Oslo, Bodø, Bergen, Berlin, Paris og St.Petersburg, hvor man slapper av på hjørnekafé med pils og en fersk avis mens man studerer gatelivet, kan du banne på at noen stikker av med avisen din og drikker opp ølla di før du kommer til etiketten på glasset, hvis du gjør det samme i Joburg CBD.

Thea og jeg gjorde business i Central Business District mens sola fortsatt skinte på lørdags ettermiddag. Det tok ikke veldig lang tid før vi ble klar over at vi var de eneste innen en radius på 2 kilometer med fregner og likbleike lår, og at dette ikke var stedet vi burde bruke mye av fritiden vår i.

Her er noe av businessen som CBD tilbyr:



Og sånn her ser CBD ut:

om været

Johannesburg er et uforutsigbart sted. Før du vet ordet av det streiker bilen, internettet, tv'en eller låsen på husdøra. Du går på bussen alene og av bussen med en ny venn og et telefonnummer du kommer til å bruke. Oppi alt det uforutsigbare er det et par ting man kan vite for sikkert: Det ene er at vår nærmeste kafé (som heldigvis også er byens beste), Wolves, spiller opp til bra gigs og god stemning hver torsdag. Det andre er at været snur. En ellers så uforutsigbar og lunefull venn, er noe av det mest pålitelige og forutsigbare i her nede. KL 6 hver dag kan jeg banne på at sola forsvinner, tar med seg de 30 plussgradene, og erstattes av 20 grader, lyn og torden.

Rundt kl halv seks hver dag kan man se de mørke skyene i horisonten og inntil klokka har blitt 6 har de lagt seg som et lokk over Joburg og gjort byen helt mørk. I to timer herjer lyn og torden over himmelen, og man gjør best i å låse seg inne mens man ser ut. Man har ikke så mye annet å se på siden TVen som regel også streiker i dette tidsrommet.

Sånn ser det ut av vinduet akkurat nå:



so long

jul?

De to siste dagene har internett vært nede på jobb. Vi er jo tross alt i Afrika. Det fine oppi alt det irriterende som internett-krasj medfører, er at det gjør det helt legitimt å stikke fra jobb før lunsj og ha "hjemmekontor". I dag hadde Thea og jeg "hjemmekontor" på kafé. Ordet fortjener ikke helt gåseøynene, for vi jobba som bare faen. MEN (og her kommer jeg til poenget med dette innlegget) da vi satt på "hjemmekomntoret" satte de i gang en lang og vond rekke av julemusikk.

"I'm dreaming of a white chistmas". Særlig. Når jeg sitter der med svettringer under armene og med en is-te i hånda skuende ut på folk i stygge skjortser og flip flops i 35 varmegrader, føles det helt feil å høre folk synge om snø og julegaver.

Mine nye landsmenn her nede har åpenbart misforstått. Man kan ikke feire jul i 35 varmegrader, ei heller synge om Rudolf og pynte allskens kjøpesentre og butikkvinduer med nisser på sleder og juletrær med "snø". Æsj. Det eneste som minner om snø her i høgget er de kritthvite lårene mine og klientellet på Apartheid-kjøpesenteret nedi gata her.

Nei, gi meg Beach Boys og Surferosa. Orker ikke kombinasjonen varmegrader og Bing Crosby.

Finn én feil:

herregudmangel

Jeg har tydeligvis blitt så vant til å være i Sør-Afrika at jeg ikke har så mye å si herregud av lengre. Det forklarer mye av den lave bloggfrekvensen i det siste.

Det er fortsatt et par ting som forundrer meg:

Det ene er alt som skjer i lyskryssene. Mens man venter på grønt lys, får man tilbud om vindusvask, man kan kjøpe solbriller, "kunstverk" og annet verk, mobilladere (som jeg vedder bilen vår på at ikke fungerer), wunderbaum og annet man måtte trenge.

Den andre er søppelhånderinga/-sorteringa i dette landet. Som gammel NU-er er jeg ekstremt glad for aå se at søpla blir sortert, men måten det gjøres på synes jeg er litt "herregud". Vi er i landet hvor man ikke trenger å gjøre noen ting selv. Heller ikke søpla de trenger du sortere selv. Vi setter søpla vår utenfor døra om morgenen, deretter kommer det folk og sorterer søpla mi for meg! For en luksus! (dette er ironi for de som ikke skjønner det). Jaja, alt for sysselsetting.

En tredje herregud er treningssenteret. Det er jo herregudsene uendelige, men det som er mest herregud er at Thea og jeg risikerer å tråkke på små barn mens vi svetter over treningsapparatene. I Sør-Afrika er alle velkomne og det finnes ingen øvre eller nedre aldersgrense for hvem som kan løfte vekter, bygge kropp og bry seg om hvordan man ser ut. Hurra! Så fint at man allerede i 8-årsalderen kan begynne å tenke på overarmer, magefett og cellulitter. Jo før jo heller!

Så er det trafikken, da. Den er helt crazy. Vi kjører til jobb på en.... 14feltsvei? ENORM er den i alle fall. Men vi har allerede blitt vant til det. Det er også litt herregud.

I helgen var vi på Halloweenfest. Vi har jo skralt med utkledningsutstyr, så det ble litt halvveis.



Her er Thea og jeg med de to og eneste jentevenner. Thea slo til solgte sjela si og tok på seg jævelhorn, jeg tegna på løsbart, Ruth og Petty gjorde ettellerannet med et lilla slips.


Her vi på fest og har det lol.


Her har jeg stjålet til meg en løbart i samme rødfarge som håret mitt. Se så overraska og glade vi er for det.

say whaaat?

Det er som sagt mye å si "herregud" av i dette landet. Også dette her:



Herregud.

when in Africa...

En dame fra det Sør-Afrikanske svaret på Canal Digital ringer meg tidlig i morges for å oppgradere tv-abonnementet vårt som til nå har bestått av Jesus- og Allah-kanaler med unntak av BBC og CNN. Lite tilfredsstillende for en som meg som digger "unge mødre", "top model", "16 and pregnant" og andre kvalitetsprogram fra tv3 og TvNorge. Nå skal vi oppdatere til en litt mer tilfredsstillende tv-pakke, and this is how it went...

dame: Hello, this is from Multichoice, how are you today?

me: I'm good, thanks, and yourself?

dame: I'm good. huiyhueih Ms Thea Finstad hduhuiefgr?

me: I'm sorry, I didn't quite hear that.

dame: huihirf speaking uifbfn with Thea Finstad?

me: Thea Finstad? Actually no, you're speaking to her room mate Ida, but i can deal with whatever issue there is because we live together.

dame: dnuifbyifgr not possible duiiufr

me: sorry, could you please repeat that?

dame: hduivfy have hui to ndbibfh speak with Thea Finstad ndudiuf upgrade your subscription.

me (taking a wild guess): yes, we DO wish to upgrade our supscription, and I can take care of it. We share the multichoice contract, so you can talk to me about upgrading the subscription.

dame: hidebfi Thea Finstad fbhfiefre

me: sorry, I didn't quite catch that, could you please come again?

dame: diidbhdigfy have to ndneji speak Thea Finstad

me (getting tired): ok, you'll have to call back later then, when Thea is in.

dame: ok



senere ringer Mulitchoice igjen:

dame: Hello, this is from Multichoice, how are you today?

me: I'm good, thanks, and yourself?

dame: I'm good. huiyhueih Ms Thea Finstad hduhuiefgr?

me: Yes, this is Thea Finstad.

Voilà, tv-pakken oppgradert.


Jeg har lært minst to ting etter en måned i Sør-Afrika.

1. Å gjennomføre telefonsamtaler med Sør-Afrikanere er smertefult og bortimot umulig. Jeg forstår i beste fall 30 prosent av det som blir sagt.

2. Ta snarveier og ALDRI anerkjenne - eller enda verre - innrømme at noe ikke stemmer helt. Man må gå "all in" i sin sak og aldri godta at noe kan være problematisk. Det handler KUN om å være sikker på hva man vil, så får man det til.

So yes, this is Africa.

Jubileumsinnlegg 1

Herregud. Allerede har det gått én måned av vårt Sør-Afrikanske liv, og nå er det vel på sin plass med et ørlite jubileumsinnlegg.

Det finnes en Thea og Ida før og etter én måned i Sør-Afrika. Thea og Ida før, var litt sånn:


Mens Thea og Ida etter, er mye mer sånn:


Det som for en måned siden føltes fremmed og skummelt, har etter hvert blitt litt mere kjent og litt mindre skummelt. For de fleste som ikke kjenner Johannesburg, inkludert oss selv, er byen lite annet enn brutale drap, grusomme voldtekter, voldelige innbrudd, bilkapring og faenskap. Det vi har kommet til å forstå er at Johannesburg er mye mer enn bare trist statistikk. Vi kan riktignok fortsatt ikke gå utendørs, og ihvertfall ikke etter at det er mørkt, eller gjøre noe som helst ting alene. Men den enrome frihetsberøvelsen er lettere å akseptere når man har deilige venner som dette:




som tar oss med på dette:



Vi har sett og opplevd MYE den siste måneden. Gjennom de utrolig fine menneskene vi har møtt, stedene vi har sett og tingene vi har opplevd, er det de enorme klasseforskjellene som beveger meg mest. Innenfor én og samme bygrense opplever vi i-land og u-land, overklasse og underklasse (om det i det hele tatt kvalifiserer som det). Arven etter Apartheid er tydelig. Selv om jeg ikke slutter å overraskes over optimismen og patriotismen blant befolkningen i dette landet, har jeg tilgode å møte Sør-Afrikanere som virkelig prøver å rykke ved mønstrene fra fortiden. Johannesburgerne holder seg tilsynelatende på opptåkkede stier. De hvite har hvite venner og de svarte har svarte venner. De hvite bor i hvite hus i hvite strøk og har aldri i sitt liv kjørt buss eller satt sin fot i en av byens mange townships. De fleste svarte har svarte venner og bor i townshipsene som omringer byen, og som ser ut som midlertidige flyktningeleire. Det skal imidlertid sies at Sør-Afrika har en sterkt voksende svart middelklasse, så bildet jeg maler her er kanskje litt vel unyanser. Likevel er det overraskende å oppleve en så tydelig segregert befolkning.

Etter en måned består hverdagen av jobb og to timer transporttid til og fra. På jobb er mye kjent og mye ukjent. Det er spennende å ha hele Afrika som arbeidsplass og jeg ser frem til alt som skal skje det neste året. Spesielt spennende er det jo nå som Palestina har blitt en del av klubben (og Amerikanerne blir mugne i humøret. Idioter.)

En time etter at vi kommer hjem fra jobb blir det mørkt, og da setter "portforbudet" inn. Og før vi får bil eller oppføringer i avtaleboka med venner som har det, blir det mye tid til å drive med dette her, bloggig. Men denne uken (kryss fingre) får vi vårt nye familiemedlem, Precious, en 2004, 1.6liter VW Polo-skreppe som skal bryte ned portforbud og sikre vårt sosiale liv. Hurra!

Etter en måned i Joburg ser livet stadig lettere og lysere ut. Spesielt fint er det å leve her når gatene er fylt av lilla trær:





og spennende ting som dette her:

So long!

Hush

Naar man flytter til et helt nytt sted hvor man ikke kjenner noen fra foer, foelger det en naturlig amputasjon av det sosiale nettverket og man maa regne med en dramatisk innskrenking av sosiale alternativer. Dette har jeg vaert igjennom flere ganger foer, og det skremmer meg ikke. Det som imidlertid skremmer meg er hva denne sosiale situasjonen gjoer med meg. Jeg har kommet til aa forstaa at det gjoer meg til et bedre menneske.

Selv om det foeles smertefullt og jaevlig til tider, har jeg lagt merke til at det begrensede utvalget av venner gjoer at jeg kan komme paa aa mingle med folk jeg ellers aldri ville ofret noen form for ordutveksling med, jeg blir tolerant og nyansert i moete med nye mennesker, og til forandring doemmer jeg nesten ingen paa bakgrunn av utseende eller oppfoersel. Rundt Ida i Soer-Afrika kan folk vaerra seg selv og jeg vil t.o.m gaa saa langt som aa si at jeg har blitt et bedre og langt mer hyggelig menneske.

Og jeg har bevis. I kveld har jeg nemlig sagt ja til aa bli med paa et sted som dette: her:

Der folk kler seg saann her:


Og saann her:



Og saan her:


Herregud.

After Tears

Første helga vår i Johannesburg ble en kompromissløs innføring i en av Sør-Afrikas kulturdiamanter. Vår venn Rocky tok oss med fra Overklassen til underklassen og tilbake igjen. Den sosiale romferden gjorde meg ivrig og sjokkert over de MASSIVE forksjellene blant folka som bor i dette landet. Jeg garanterer at det kommer mer om akkurat det.

Rocky tok oss med på en for oss, og sikkert for de fleste andre nord for ekvator, litt rar tilstelning. Anledningen var at hans fetter (og det kan være hvem som helst, alle er fetter og bror her) som hadde gått bort i en bilulykke mange år tidligere, hadde fått gravstein til graven sin. Hurra! Dette må naturligvis feires, og ikke bare litt. I anledning ny gravstein inviterte familien omtrent 300 fettere, brødre, søstre og kusiner (jeg har enda ikke helt skjønt under hvilken kategori vi kom inn under) til fest. Og selv om forløpet til festen var trist, er dette en fest "Afters Tears" og en hyllest til livet. Oh yes, det var akkurat det det var.

Jeg har utfordret video-skillsa og snekret sammen en video fra festen og livet utenfor leiligheten i Murrayfield. (NB: se opp for kleine overganger fra iMovie)

Snurr film!

Survival of the fittest

I går gikk (!) Thea og jeg de 200 meterne fra leiligheten og oppover gata til vår nye hang out, Kafé Berlin. Over en kyllingsalat og to glass vin på kafé Berlin kom vi i prat med Jean-Luc. Jean-Luc er en 35 år gammel oversized muskuløs Afrikaaner som mener Apartheid var "morally wrong", men at det var viktig for å få Sør-Afrika til det utviklingsnivået det er i dag. "Hadde det ikke vært for Apartheid, hadde ikke folk i Sør-Afrika gått rundt med mobiltelefoner."

Jean-Luc sover med en 9mm under hodeputa hver natt. Han mener livet i Johannesburg handler om "survival of the fittest" og vil være sikker på at det er han som skyter først i møte med en inntrenger. Han har bodd i SA i hele sitt liv og kjenner flere som har blitt overfalt, ranet og drept.

Jean-Luc fremstår på ingen måte som en konfliktsky mann, og businessen hans i Hillbrow (Johannesburgs lovløse statistikkgenererende narkoreir) er kanskje noe av grunnen til at han sover med hånda rundt en 9mm. Selv om Jean-Luc representerer alt det jeg tror er feil, og hadde holdninger og løsningsforslag som gjorde at både Thea og jeg gulpet opp litt av kyllingsalaten, var det et givende bekjentskap som fant sted på Kafé Berlin i går kveld.

Selv om holdningene til Jean-Luc var sjokkerende og deprimerende, ga det meg samtidig en følelse av optimisme på vegne av Johannesburg. Holdningene vi ble kjent med i går representerer konfliktlinjen som lett forklarer den høye kriminaliteten: oss (de hvite) vs dem (de svarte). Hvis man får Jean-Luc til å forstå at "dem" ikke bryter seg inn i huset hans fordi de vil, men fordi de må, og at de derfor ikke må skytes ned, men heller snakkes til med respekt (ja, kanskje er dette naivt, men jeg tror likefullt på det), har denne byen et ENORMT potensial som enda ikke har blitt utnyttet.

Og det hele koker ned til at folk må bli flinkere til å snakke med hverandre.

Her er Jean-Luc og meg. Bortsett fra hudfarge er vi nok helt ulike, men her altså, i en fortrolig samtale.



Peace and love,

ida

et sykemeldt eventyr

I går sa kroppen i fra til meg, klart og tydelig, stopp en halv! Ligg ned! Så da gjorde jeg som den sa og tok med meg den dundrende hodepinen under dyna og lå stille til det hele gikk over. I mellomtiden fikk jeg mat og trøst av Thea og fine ord fra Ole Henrik. Det tok ut dagen i dag å få det til å gå over, men enda kjenner jeg at kroppen min synes at Afrika er litt vel annerledes fra Europa, så jeg lar den være i fred litt til inntil den blir litt mere vant til det.

Noe av det jeg beste jeg vet å gjøre når jeg ikke skal gjøre noen ting er å høre på This American Life sine alltid fantastiske sendinger. I dag hørte jeg Adventure! som jeg synes alle burde høre på. Der lærte jeg at eventyr faktisk bare kan være enhver form for ubeleilighet.

"Inconvenience is an adventure looked at the wrong way, and any inconvenience, any problem, any struggle of a personal nature is an adventure".

Så man trenger ikke reise helt til Afrika for å oppleve eventyr, men kanskje bare være småsyk og hjemmeværende og høre på deilige radioprogram.

Ford Ka Faen?

Som jeg har smurt ut over facebook, soeker vi for tiden desperat etter en bil. Bilen har kanskje faatt en litt stoerre betydning for oss enn det som er vanlig. Etter to uker i noe som til tider har foeltes ut som fangenskap, riktignok i en penthouse luksusleilighet i Illovo, Joburg, har jeg begynt aa tenke paa Bilen med stor B som en Messias eller Jesus som skal suse inn i garasjen vaar og frelse oss fra de onde gatene i Joburg. Han skal kaste lys der det er moerke og redde oss fra overgrep og drap, voldtekt og ran, og rulle oss mellom skyskraperne i CBD, mellom teaterne og kafeene i Newtown, til restaurantene i Parkhurst og til kjoepesenteret i Rosebank.

Vi vet Han skal komme, men vi vet lite om hvordan Han ser ut. Bilen altsaa.

Jeg har imidertid faatt noen tips.










Pass opp, Joburg, snart ruller vi avgaarde!

Tsotsi

Fredag. Vi håper å overleve helg nummer to i Joburg. For å minimere sjansene for å bli voldtatt, ranet, drept eller utsatt for andre ting som kan ta livet vårt, har vi bestemt oss for å holde oss inne. Og siden vi ikke tør å gå ut i byen vi bor i, ser vi heller film om det som skjer 500m ned i gata fra oss. Filmen vi ser er "Tsotsi" og gir god grunn til å holde seg innendørs i Joburg, men kanskje enda mer grunn og lyst til å gå ut og utforske byen som huser alle disse forstyrrede sjelene.

Selv om du ikke bor i Johannesburg, bør du se Tsotsi. På samme måte som du bør se City of God. Filmene forteller ubehagelige historier om livene som leves i denne verden. Og kanskje nettopp fordi du ikke bor i Johannesburg, Rio, eller andre byer som huser elendighet og håpløshet, bør du se denne filmen. Historiene fortelles fra samme klode, noe man ikke kommer unna uasett hvor på den man befinner seg.

Så, finn fram lommetørklet og snurr film.

Herregud

Herregud, nå begynner jeg på ordentlig. Jeg skal blogge. På ordentlig. Jeg har gjort enkelte bloggforsøk tidligere, men fra og med i dag, og i det kommende året, skal jeg smøre Sør-Afrikanske historier utover pc-skjermen din når du trykker deg inn på dagensherregud.blogspot.com.

Bloggen har fått akkurat det navnet den trenger, Dagens Herregud. For her opplever jeg mye man kan si "herregud" av. Faktisk hver dag opplever jeg det. Derav navnet "Dagens Herregud".

Når jeg nå har redegjort for navnet til denne foreløpig innholdsløse bloggen, hadde det vært naturlig å fortsette med en redegjørelse for det som har vært og betraktningen om det som skal komme. Jeg vet veldig lite om det som skal komme, men jeg kan si noe om det som har vært. Og da refererer jeg naturligvis til det som har vært siden Thea og jeg sto på Gardermoen den 3. oktober frem til nå.

Det som skjedde 3.oktober var at vi opplevde den direkte konsekvensen av det vi hadde sagt ja til noen måneder tidligere, nemlig å flytte fra Oslo og Kaffebrenneriet, 37-bussen, kæksene på Internasjonalen, barnevognene på Grünerløkka og dreadlockene Blå, og til andre siden av verden: Johannesburg. Så, 3. oktober sto vi vettskremte på Gradermoen med til sammen 8 kolli, en solo i hver vår hand, på vei til "verdens mest kriminelle by" på andre siden av jorda. Før boardingen til Johannesburg, over en flyplassmiddag i Heathrow, så vi på hverandres likbleke ansikt og bare "å fyyyyyy faen".

12 timer senere landet vi i byen der de kaprer biler og dreper hverandre over en lav sko. Det er heldigvis også byen der du daglig får henvendelser og snille blikk fra minst 15 forskjellige mennesker som lurer på hvordan du har det, og der folk og de ENORME forskjellene slår mot deg hver dag og minner deg på at man ikke må glemme å gi penger til SOS Barnebyer (og sånt).

Uka mellom 3. oktber til nå har vært intens. Jeg har sjeldent vært gjennom så mange og intense følelser på en gang. Vi har sittet inne og skjelvet, våget oss ut på gata til fots, jogget i park, vært livredde, utslitte, spente og glade.

Her er vi nå, etter 10 dager i Johannesburg, og sånn ser vi ut: