påskemorgen slukker sorgen

Jeg har vært i Norge og drukket morgenkaffe med noen av landets aller beste folk.

høydepunktet forts...

Jeg kommer ikke over dette villsvinet vi møtte på gata i Cape Town. Sorry, folkens, her kommer enda en video fra det fantastiske møtet med grisen i mitt liv. Denne gangen featuring Sigurd.



Vi ga grisen muffins. Det likte den godt. Men den likte jo også asfalt.

gal av lengsel

Jeg holder på å bli gal av lengsel. En av de mange tingene jeg lengter etter er å GÅ. Dette er noe jeg har klaget over før, og klagingen fortsetter i takt med at lengselen vokser seg større.

Jeg savner å sette på headsettet fra iPoden, tune inn en sang som er akkurat så fin at den forandrer verden littegrann, og får Waldemar Thranes gate til å bli rosa og mild. Jeg elsker hvordan Air med Alone in Kyoto får asfalten, husene, folkene og trærne til å se forunderlige og spennende ut. Jeg digger hvordan Robyn gjør alt ufarlig og får skrittene mine til å bli raskere.

Jeg lengter etter å rusle oppover Ullevålsveien fra SiO med Portishead på iPoden som gjør hodet like sløvt som kroppen. Jeg savner å skynde meg ned trappa i 208, Rue du Faubourg St Martin og småløpe bort til metroen med Fanfarlos Fire Escape på ørene. Jeg savner å gå i takt til the Blows Parenthesis oppover mot kanal St Martin, gå fort og passe meg for sølepytter og folk som kommer raskt imot meg. Jeg savner å irritere meg over fulle fortau, over folk som går sakte eller som dulter meg i skuldra idet de går forbi. Jeg savner å krysse veien, stoppe opp ved en plakat som er klistret på en bunglet lyktestolpe. Jeg lengter etter å gå hjem i mørket, fryse på beina og trekke skuldrene opp mot kinnene og haka ned i skjerfet.

Jeg savner å løpe til Rimi i Waldemar Thranes gate kl fem på seks en sløv lørdag, kjøpe inn øl og potetgull i siste liten, og senere rusle med en gjeng halvfulle og glade mennesker jeg digger ned til Revolver.

det der savner jeg:

høydepunktet

For å bryte den tomme stillheten siden siste innlegg skal jeg verken si godt nyttår eller komme med uinteressante refleksjoner rundt det som har vært og det som skal komme.

Det har skjedd så mye siden desember 2011 ble til februar 2012, at jeg gir opp ethvert forsøk på å oppsummere, rapportere eller reflektere rundt det. Heller vil jeg presentere ett av høydepunktene fra Januar 2012.

Ladies and Gentlemen, give a round of applause til villsvinet som plutselig en mårra hang ut på hjørnet av leiligheten vi bodde i i Cape Town.